Øyebekken

Rapport fra biotopforbedrende tiltak:

Øyebekken øvre anadrom del etter gjennomført prosjekt trinn 2

Bakgrunn

I 2017 kom grunneiere og naboer langs Øyebekken sammen for å drøfte flom- og erosjonproblemer i Øyebekken. Fra et fiskefaglig perspektiv trakk Alf Magne Midtbø Versland frem problemer som flom og erosjon har skapt for fisk og naturmangfold i og langs bekken.

Alf Magne Midtbø Versland fikk fullmakt fra aktuelle grunneiere i området til å lede den naturfaglige gjennomføringen av prosjektet i samarbeid med grunneiere, engasjere Terrateknikk, lage tiltaksplan, søke tiltaksmidler og søke tillatelser på vegne av grunneierne for å øke naturmangfoldet i Øyebekken, øvre anadrom del ihht anbefalinger i Terrateknikk notat 7 – 2017 utarbeidet av Tor Kviljo og tiltaksplan med kart utarbeidet av Alf Magne Midtbø Versland.

Øyebekken fremstod i 2017 med smale randsoner tett inntil jordbruksareal og høye tørrmurer som erosjonssikring. Bunnsubstratet var jevnt over monotont og inneholdt mye sand og jord fra erosjon. Tiltaket skulle i grove trekk bestå i å senke og trekke tilbake høye murer, utvide flomterreng og randsone, reparere brudd med sterk sand- og jorderosjon, styrke kantvegetasjon med svartortrær, lage variasjon med dypere høler og steiner som svinger/bremser vannstrømmen og legge ut elvegrus og steingrupper i variasjon som egner seg for gyting, skjul og oppvekstområder for fisk.

Øyebekken kommer fra Øyeheia der Sibbuvannet er det største vannet i nedbørsfeltet. Terrateknikk har utarbeidet omtrentlige nedbørfeltgrenser, og har utredet at feltet er på ca 7,4 km2 og omfatter høyder fra 0 til 460 m.o.h., forhold som gir grunnlag for betydelige flomvannføringer om ikke dempingen i feltet er effektiv. Den anadrome strekningen strekker seg fra Øye Mølle like nedenfor Øyebergan byggefelt til samløp med Kvina. Det gyter laks, sjøaure og brunaure i Øyebekken. Bekken har en relativt god vannkjemi for fisk som delvis skyldes kalking av Sibbuvannet.

Sjøaurestammen i bekken har sannsynligvis overlevd forsuringen på nittehundretallet siden det stedvis i bekken ligger tykke kalklag fra gammel havbunn. Flere steder finnes dette kalklaget under gytegrusen i bekken. Laks har etablert seg i bekken i senere år etter at Kvina ble kalket. Undersøkelser av ungfisk utført av Alf Magne Midtbø Versland om sommeren viser at det er omtrent like mye ungfisk av laks som ungfisk av sjøaure i bekken om sommeren.

Hyppigere episoder med store nedbørsmengder som fører til flom i Øyebekken, har medført økt erosjon langs bekken. Flomtoppene nedstrøms byggefeltet, Øyebergan, har blitt forsterket når byggefeltet ble utvidet i 2015-2016 ved at nedbør renner raskere ut i bekken. Hvis vi ser bort fra de høye tørrsteinsmurene som er bygd i senere år, består bekkens naturlige bredder av svartortrær med gode røtter og annen vegetasjon som sammen med noe gammel steinsetting binder sammen breddene. Flyfoto fra flere år tilbake viser at Øyebekken i mange år har hatt smale randsoner med jordbruk tett inntil bekken og lite kantvegetasjon.

I forsøk på å stanse erosjon og tap av matjord langs bekken, har grunneiere steinsatt og bygd tørrmurer langs bekkens bredder. Denne steinsettingen og muringen eskalerte i omfang og murene ble høyere og terrenget hevet. Spesielt etter «Synneflommen» ble murbyggingen intensivert. De høye murene på den ene siden av bekken skjøv flomvannet over på den andre siden av bekken og skapte nye problemer og oversvømmelser der. Vannhastigheten i bekken økte som en følge av de høye murene og den økte vannhastigheten førte igjen til økt erosjon.

Øyebekken har ikke tverrsnitt i bekkeløpet alene til å håndtere alminnelige forekommende flomvannføringer, og flomvann må derfor naturlig spres ut over sideterreng langs bekken. Det slås fast i Terrateknikk sin rapport at dette er vassdragets alminnelige oppførsel, og at det fremkalles skadevirkninger i form av økt vannhastighet og derav fare for erosjonsskader og utspyling av substrat om denne dynamikken forhindres, eksempelvis ved kanalisering eller heving av breddene.

Planlegging av prosjektet

Terrateknikk notat 7 ble lagt til grunn i planlegging av prosjektet. Det ble foretatt en befaring sammen med representant fra Kvinesdal Kommune, plan- og miljøetaten før prosjektet startet i 2017. Det ble da planlagt hvordan murer noen steder kan senkes eller fjernes, hvordan randsoner og flomterreng kan økes ved at terreng senkes og beplantes med svartor, og hvordan brudd på venstre bredd kan repareres med nedgravd eller tilbaketrukket erosjonssikring uten murer og terrengheving. Hovedprinsippet som ble lagt til grunn var at bekken må få mer plass ved at murer og terreng langs bekken senkes, randsoner og flomterreng økes, det må etableres mer kantvegetasjon og bekken må få lov til å flomme ut over et stort areal ved de største flommene. En stor utfordring i prosjektet var at det var anlagt en ridebane for hest tett inntil bekken der bekken kom nær ridebanen langs 3 av 4 sider av ridebanen. Under befaringen var det enighet mellom Kvinesdal Kommune og grunneier at denne ridebanen skulle beholdes som den var. Den ligger på toppen av de høye tørrmurene i dette området og det begrenset i stor grad hva som var mulig å gjøre med de høye murene der.

Gjennomføring av prosjektet

Foreløpig er område 1 trukket frem som et eksempel på hva som er gjennomført av tiltak i Øyebekkens øvre anadrome del. Den fullstendige rapporten fra prosjektet omtaler situasjon før- og etter tiltak i alle områdene etter inndelingen i kart i Fig.1. Mer vil bli publisert etter hvert.

Område 1 før tiltak

Et problem i område 1 var at bekken ved høy vannføring tok rett frem og ut på jordet. Den store steinen i bilde 1 virket både som en flaskehals i bekken og slik den lå skrått ned mot bekken styrte den, ved flom, store mengder vann over steinene som var tenkt som erosjonssikring og ut på jordet. Bekkens bredder var sterkt erodert på venstre side (betegnelsen høyre/venstre bredd; alltid sett i strømretningen) og jordsmonn mellom røtter og store torver var utvasket. Bekkens bunnsubstrat bestod av store steiner tettpakket med sand og grus og med få hulrom for skjul, men det var noe skjul i form av hulrom mellom steiner på venstre side. Under broa var det bedre bunnsubstrat med hulrom mellom steinene som ga godt skjul for fisk. Bunnsubstratet under broa er beholdt som det var. Ved besiktigelse i prosjektperioden er det oppdaget at Møllebroa er flomskadet. Dette prosjektet har ikke gjort annet enn å varsle Kommunen om dette. De som har besiktiget skadene har den oppfatning av skadeomfanget at broa står i fare for å bli tatt av fremtidige store flommer. Prosjektet anmoder Kvinesdal Kommune, som eier av broa, å følge opp dette.

Under flommene 30. september 2017 og natt til 2. oktober 2017 var vannstanden så høy at Mølleveien stod under vann og det manglet ikke mye på at vannet nådde opp til bolighus og garasje øverst i bilde 1b.

Under flommen 30. september 2017 flommet store mengder vann over bekkens venstre bredde langs kulpen nedstrøms Møllebroa og ut på jordet der vannet eroderte kraftig på grunn av den kraftige strømmen. Som bilde 1c viser, rant vannet videre ned og oversvømte Mølleveien helt bort til Vaskesteinan ved stolpen øverst og til høyre for midten på bilde 1c.

Det har vært et stort problem i Øyebekken at sand og jord som eroderes ved flom, legger seg nedover i bekken og tetter igjen gytegrus der rogn fra Laks og Sjøaure ligger, og steingrupper som skulle vært skjul for fisk. Flommen natt til 2.oktober 2017 var større, men da kom flomtoppen på natta, så det finnes ikke gode bilder fra denne.

Område 1 etter tiltak

Den store steinen som lå i bekken nedstrøms Møllebroa ble fjernet. Kulpen nedenfor broa ble gravd dypere og sikrer nå bedre at fisk overlever ved tørke. Bekkens tverrsnitt ble økt slik at bekken nå har mer plass. Areal er tatt fra jordet og tilført bekken. Bredden er sikret mot erosjon med nedgravde store steiner som er tilbaketrukket fra det som er bredden ved normal vannføring. Øverst i bilde 1d vises det at den nye steinsettingen er laget som en fortsettelse av opprinnelig steinsetting, men høyden er redusert i forhold til opprinnelig høyde. Den nye erosjonssikringen er lavere enn den gamle og er i høyde med jordet. Ved flom vil vannet renne flatt ut på jordet uten å fosse over en steinmur og få et fall ned mot jordet slik det var før. Det vil flomme over i mindre omfang siden bekkens tverrsnitt er gjort større og bekken dermed rommer mye mer vann. Voksne svartortrær ble plantet både nedenfor erosjonssikringen og oppe på jordet for å skape randsone, skygge og skjul. Disse er foreløpig ganske glisne, men vil vokse til etter hvert slik at det blir mer skygge og skjul. Noen trær som er døde må erstattes med nye trær som gjerne kan være mindre. De store steinene nede til venstre i bildet danner brekket og avslutningen av kulpen. Kulpen ble gravd dypere og det ble lagt ut et tykt lag med elvegrus i ganske grov størrelse (50-150mm) og noen større steiner fra broa og ned til brekket. Grusen egner seg som gytegrus for stor fisk og som skjul for ungfisk.

Kantvegetasjonen er i ferd med å ta seg opp igjen etter tiltak, men trenger lengre tid før den er tett nok til å skape skygge, skjul og mattilførsel til bekken. Det er viktig at grunneiere i tiden fremover lar kantvegetasjonen få lov til å utbre seg og tetne til og utvide seg både mot bekken og mot jordet. Sammenlignet med bilde 1a fra før tiltak er det nå plass til mer vann i bekken. Under befaringen da prosjektet startet ble det besluttet å beholde muren til høyre siden det er etablert en fin sitteplass på toppen av denne der man kan sitte å se på fiskelivet i bekken.

Det anbefales å utvide randsonen til venstre med flere svartortrær plantet på jordet. Røtter fra svartortrær vil binde jordsmonnet bedre og være en god sikring mot overflateerosjon på jordet. Trærne vil også dempe vannhastigheten. Det kan gjerne plantes små svartortrær. De voksne svartortrærne som ble plantet er ganske høye og med lite grener nederst på stammene, så små trær vil skape skygge der de store trærne ikke skaper så god skygge.

Viktige erfaringer fra prosjektet

Det er svært viktig at terrenget langs Øyebekken ikke heves, men at bekken har mulighet til å flomme ut over et stort areal ved store flommer. Eksisterende murer langs bekken er senket med godt resultat, og erfaringen prosjektet har gjort, tilsier at noen murer bør senkes ytterligere eller trekkes tilbake fra bekken. Ved å utvide flomarealet, senkes vannhastigheten i bekken ved flom, og erosjon reduseres dermed. Tilbaketrukket og senket erosjonssikring i form av nedgravde steiner kombinert med svartor som kantvegetasjon skaper en naturlig og robust randsone mellom bekken og flomterrenget.

Økt flomterreng og redusert vannhastighet i bekkens hovedløp sikrer at gytegrusen ikke spyles ut men den legger seg naturlig til rette i bekken. Ved å skape naturlig variasjon i bekken med større og dypere høler, steiner, steingrupper, områder med grov grus og områder med gytegrus, rensker bekken seg selv og legger finmassene i innersvingene og i bakevjer i hølene.